Konvalecenten Selma begynner å bli i bedre form. Hun har fortsatt stingen imagen og vill ha dem til etter påske. Hun er sydd sånn sirka fra mellom bakbenen og helt frem til der ribbene stopper, ca 7-10 cm. Ikke helt sikker da vi bare ser til såret kjapt en gang om dagen.
Men, hun har alltid likt tørrfor bedre enn våtfor, og nå går hun på en streng diett med kun lettfordrøyelig våtfor. Igår såg jeg første tilløp til skikkelig engasjement fra katten. Jeg gav Sigrid tørrfor og Selma hørte det. På null komma kvikk var hun ute ur buret sitt, trippet sakte (men fort på en måte) opp over handikapprampen hun har mellom gulvet og sofaen. Krabbet seg opp på sofaryggen og prøver banne meg å hoppe over fra sofaen til spisebordet. Jeg rakk presis frem og fange henne når hun var på vei ned- mellom bord og sofa! Hun har jo ikke mulighet til slike spreke bevegelser nå. Dels pga det lange såret på magen som sikkert spenner og gjør litt vondt. Og pga den trøyen hun har på seg. Hvis jeg bare hadde hatt mulighet til å filme det hele! Det var skikkelig merkelig å se, føltes som i slow motion.
Etterpå var hun så giret opp att hun spiste medisinen sin som om den var en tørrfor. Knask knask! Det tror jeg aldrig før har skjedd med noen av mine katter. Hun så litt overrasket ut etterpå for jeg tror ikke den smaker særlig godt.
Idag har hun vært oppe og spankuleret litt på morgenen, etter å ha sovet under min dyne hele natten. GOdt for katten, slitsomt for meg. Nå sover hun og Sigrid prøver desperat å vekke henne for å leke. Det høres bare knurring fra beddet...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar