Grand Prix, 17 mai og søvngrus...

Jeg er fullstendig utslitt...

På lørdag kveld var det dags for Grand Prixfest hos Christer og Bernard. Vi hadde alle med oss noe godt å sette på buffeen og tro meg der var det mye godt. Vi klarte å få en blanding av gresk, russisk, italiensk, fransk og generelle godsaker. Feks, tapenade, soltørkede tomater, mozzarella, oliven, kjøttboller med oliven, svine rillette, russisk kaviar, tynne asparges i baconrull, sallat, mange mange pølser fra Italia, Korsika og Frankrike. Fetaost fra grekland og forskjellige oster fra Korsika, Nederland og Frankrike.

Kvelden forløpte med tjo og hei og vin og så selvsagt champagne når Aleksander Rybak dro hjem seier for Norge i storslått stil. (Hva var det jeg sa??)

Natten rakk å bli morgen for vi satte oss i en taxi og kom oss hjem.

17 mai spanderte jeg i sofaen hjemme. Såg barnetoget på TV og mange vakre mennesker ute på gaten her der vi bor. Kent lagde pizza på speltmel og det ble fantastisk med stærk indisk kylling og den andre med forskjellige oster.

Vi feirer sjeldent 17 mai i byen. Jeg får litt klaus med
alle menneskene. Men å se på fra balkongen og følge med feiringen på TV passer med fint. Andre år har vi vært hos venner på frokost og lunch eller grilling på kvelden.

Nå sitter jeg her hjemme og er rimelig forvirret. Det regner utenfor, byggplassen bråker og jeg har vondt i magen og søvngrus i øyene. Tror det er dags å re-boote systemet med en stærk kopp kaffe, en dusj og en stadig lunch. Idag skal jeg begynne med siste regnskapet for Sømmelig.

Morgonpromenad!

Oslo er vakkert! Hurra for parker!

Ufrivillig barnløs?

Igår kom jeg i samtale med en venninne jeg ikke har sett på mange år. Vi snakket om alt mulig og kom så inn på barn. Hun lurte på hvordan det gikk. Det hun mente var at vi har prøvd å bli gravide siden 2001. Det er for andre et sensitivt samtalsemne men jeg tar det veldig rolig. Jeg skal forklare, kanske hjelper det noen? Jeg skriver dette fra min side ikke fra meg og min mann. :) Hun trodde jeg var bitter og lei meg og ble glatt overrasket når jeg sa att allt går bra med meg. Andre hun kjenner sliter virkelig og jeg tror hun ble litt overrasket når jeg ikke kjente meg urettferdigt behandlet av ødet eller hva man nå tror på.

Jeg har vært gravid på naturlig måte men kroppen ville annerledes. Etter den første graviditeten med etterfølgende spontanabort ble det ikke flere naturlige graviditeter. Vi endte til slutt opp med IVF behandlinger som for så vidt gikk bra i legens synspunkt. Jeg ble igjen gravid etter andre førsøket men igjen ble det en naturlig avslutt på eventyret.

Etter gang nr 2 orket jeg ikke mer. All medisinering gjorde meg gal på mange måter. Jeg ble sykemeldt pga migrenelignende hodepine, jeg gråt, jeg var sinna, jeg spiste konstant og pressen drev oss nesten fra hverandre isteden for nærmre. Jeg følte at jeg konstant bad om unnskyld til min mann for å ha frest til han for absolutt ingenting.

Jeg bestemte selv at dette var siste gangen på IVF. Etter det har vi disskutert adopsjon men ikke kommet lenger enn møte med adopsjonsforening.

Jeg får ofte kommentarer som at "det er urettferdig"og "bittert" fra andre foreldre som på sin måte vil gi meg støtte. Men jeg er ikke enig. Det er ikke en selvfølge at alla skal få barn, det er ikke en menneskelig rettighet.

Men jeg mener det er en sykdomstilstand som andre og vi som sliter med dette skulle få støtte for våre medisinske kostnader. Jeg får jo dekket når jeg skal operere kneet mitt. Idrettskader blir dekket osv. Men det er en annen sak. Nå vil jeg fortelle hva jeg kjenner rundt om dette tema.

Det er ikke synd om oss som ikke kan få barn på naturlig måte. Jeg kunne aldrig bli missunnerlig på par som blir gravide, jeg ønsker ikke at venner skal være redde for å vise glede over en ny baby eller en graviditet.

Jeg husker med sorg i hjertet da min egen søster ikke turte å ringe meg for å fortelle att hun var gravid når jeg slet sånn og ikke fikk det til. Jeg ble jo sååååå glad for deres skyld! For hvem om noen kan skjønne gleden med en graviditet om ikke jeg som ønsker det kan?

Jeg har hørt barnløse par si at andre ikke bør GNI DET INN!? Men hva ville vi selve gjort om vi ble gravide? Det er jo en lykkens dag? Klart man må få være lykkelig! Allvorlig talt alltså. Vi må da kunne unne andre den lykken vi selve ønsker oss?

Jeg begynte å snakke om dette tidlig. Jeg tenkte hele tiden at om jeg er åpen med dette vil mine venner skjønne hvorfor jeg er lei meg eller hvorfor jeg regelmessig er borte fra jobb. Isteden for å lure på om jeg er allvorlig syk.

Det som også skjedde var at mange fant noen å snakke med. De hadde burit dette alene og nå kunne de komme til meg å dele erfaringer. Det er mange mange som sliter. Jeg hadde en venninne som trodde at om hun sa noe, skulle hun få sparken fra sitt jobb!! En annen som mente at mannen hennes burte gå fra henne fordi hun ikke klarte å bli gravid. Ett annet par har gjort 7-8 IVF forsøk. Det må være ufattelig psykisk slitsomt. Mest er det kvinnene i disse forhold som sliter, de blir deprimerte og fokuserer ene og alene på savnet av barn.

Livet går videre; noen har plutselig blitt gravide, noen har adoptert, andre velger å gå videre som fosterforeldre, vi har lagt alt på is en stund. Vi skal tenke hver for oss, og så finne ut hva vi vil.

For mig er familien viktigst, at den er biologisk er ikke så viktig. Jeg kan godt tenke meg å adoptere. Absolutt ikke for å redde noen, mitt ønske om familie er strengt egoistisk og ikke en ønske om å redde verden.

Men jeg kan også tenke meg å bare fortsette å være en tante/moster med masse energi når det trengs. Akkuratt nå savner jeg ikke egen familie. Jeg har mannen min og min store familie her. Jeg har venner og en merkelig frihet å gjøre vanvittige saker til tross for at jeg er voksen. Vi kan flytte til Asia i morgen om vi vill.

Og tro nå ikke jeg bare har denne tankemåten i meg naturlig. Som alt annet her i verden er inget gratis. Jeg måtte såklart jobbe med det. Men tro meg, jeg er så glad for at jeg ikke er bitter og lei meg hver eneste dag.

Send en mail om du har behov for å snakke! agnetan@gmail.com

Og hold deg for alt i verden unna fora som gir deg negative følelser. Mange ganger blir disse nettsteder et samlerom for kvinner som vil nære hverandres angst og stakkarslighet. Hvis du ikke får støtte av forumet så logg ut og gå videre!

SOL!

Sånn, solen kan skine i Kiruna også! Herlig!!!

Sista dagen i Kiruna!

Dramatiske skyer over et regntungt Kiruna. Bilden tatt når Fanny og jeg var ute i Bullerbyskogen.

Vakker solnedgang bak tette moln. I bostadsområdet vi ser vokste jeg opp. På parkeringen her fikk jeg mitt første hull i hodet! Det skjedde når vi lagde hus under en tilhenger...

Kiruna ser fryktelig grått ut på våren. Men det blir bedre til sommer og høst. Vintern er en årstid for seg, vakkert, vakkert. Det er egentlig bare våren som ikke er vakker her oppe ( i motsetting til alle andre steder i verden).

I morgen drar jeg hjem! Jag har haft en fin dag men orkar inte skriva något. Nu er jeg bare trist for jeg må dra hjem. Men jeg savner Kent og ser frem til i morgen kveld.

Tack hela familjen för en fantastisk tid här i Kiruna!
Puss och kram från Agneta.

Nest siste dagen i Kiruna

Idag forsov jeg meg kraftig. Mamma låt meg sove og gjett om jeg sov og sov og sov... våknet kl 1045 og det er alltfor sent! Jag var helt groggy och lite smått sur og gretten. I 12 tiden var jeg sulten og lagde meg usunne fiskepinner men med ertestappe som kompensasjon. Nam nam.



Fanny kom hjem hit etter skolen for vi skulle ut i skogen. Jeg skrellte alle poteter jeg hadde lovet å skrelle for kveldens paltmiddag og så dro vi ut. Vi gikk langs med lysløypa og rundt i skogen. Samme skog som jeg har utforsket når jeg var yngre. Det var en spesiell følelse. Vi fant noen tegn på vår i en ellers ganske så sort og støvete skog. Det sorte er malmstøv som legger seg som ett skittent lag over allt her i Kiruna.


Etter skogsturen gikk vi til barnehagen for å hente Linus. Jeg lovet barna en liten overraskning men var nødt til å sjekke med Anette om det var greit. Pga allergi i familien er det ikke alltid like lurt å dra til stallen feks. Men med yttertøy på så skulle det gå greit. Vi pakket ned knekkebrød og satte oss i bilen. Her på bilden har barna just fått lov å gi hesten "Flugan" knekkebrød.

Når vi var klar i stallen hentet vi Anette på jobb og kjørte til byen for å kjøpe garn til lue nr 3. Fanny valgte også å dekorere lua med et reflekshjerte. Det fantes en liten boks med små mobiltelefondekorasjoner i form av refleksfigurer. Perfekte å sy på luene så de ikke bare er søte og varme men perfekte for mørke kvelder og morgner. Etter det lagde vi middag sammen hjemme hos mor og far. Idag var det dags for den obligatoriske paltmiddagen. Potetene var ferdig skrellte og Johanna tok hånd om kverningen. Mamma lagde smeten och Anette formet paltene. Alla spiste og som vanligt når alle er med er vi 11 rundt bordet. Det er herlig det!

Så dro jeg og Emma og Erik til Johanna og James etter middagen. Vi drakk te og skravlet og såg på bryllupsbilder. Så hadde vi en fantastisk solnedgang over fjellene. For å prøve ta bilde av dette prøvde vi oss med kikkerten som James har. Han har gjort dette før og bilden ble ikke så ferst med tanke på at jeg ristet i hele armen når jeg prøvde å holde en mobiltelefon mot en kikkert mot ett vindu og høyt nok for å ikke få med hustakene... hehe.

I morgen er det siste dagen i Kiruna. Skal spise lunch med en venninne og så være hos Anette og Magnus på kvelden.

Pimp my picknickorg!

Jeg elsker picknick og har drøssevis av kurver. Jeg skal definitivt lage en slik skillevegg til en av mine. Men jeg bryr meg ikke om å kle sidene og bunnen med stoff. Unødig masse stoff som kan bli skittent.

Tipset er hentet fra ett gammelt nummer av Hemmets Journal i Sverige. Derfor tog jeg en bilde. Ni kan nok ikke få tak på nummeret nå.

Nå begynner jeg å få hjemlengsel.

Jeg storkoser meg her i Kiruna. Men begynner å savne Kent litt mer enn jeg hadde forestilt meg. Men jeg er så bissi på dagene at det stort sett går veldig bra.

Idag har jeg feks hatt litt ufrivillig sovmorgen, stått opp kl 8:45 og skremt vettet ur en stakkars budkille. Jeg trodde det var Heidi som kom men det var det dessverre ikke. Og jeg som hadde rullet meg inn i en dyne... med nattrufs... Urk!

Men Heidi kom og hentet meg litt senere så vi dro til henne og drakk kaffe og snakket om hva som har skjedd sen sist. Typ to barn og en kjæreste jeg aldrig har møtt og en ny leilighet og ny bil og sånt. Veldig koselig å sitte og skravle.

Så dro jeg og hentet Emma som just hadde fått lønn og kunne kjøpe noen ting hun hadde sett for seg. Etter det var det besøk hos fammo. Det er så koselig der. Bilder på alle barnbarnen, lunt og varmt. God te og skravling over fikabrød.

Videre forbi fritids (SFO) for å hente Fanny og så hjem og spise en altfor sen lunch. Deretter ned på dagis og hente en litt trøtt og sliten Linus som såg lite moloken ut. Men etter han hadde kastet noen snøballer på meg hele veien hjem kan jeg love humøret var på topp igjen. Men ganske snart sovnet lillen i sofaen ved siden av mormor.

Ikveld har jeg heklet en til lue i samme modell men i annen farge til Emma. Jeg har sett på Eurovision semifinale og pratat med Kent i telefon.

Nå er jeg trøtt og skall sove. Men jeg kan tipse om noen morsomme ting før jeg legger meg. Disse bøkene har jeg lest under min vistelse i Kiruna;

Den som inte tar bort luddet skall dö! Av David Batra. Gillar man den här typen av humor kan man kolla vidare på www.argalappen.se

Barns tankar om Barn av Grethe Dirckinck-Holmfeld. Alltså, dette går jeg aldrig lei av. Aldrig. Det er hur kul som helst.

Ullegull!

Jeg vill inte frysa om öronen!!! Vill du veta vad jag har använt så kolla på andra bloggen.

En helg i stugan med hela hela familjen.

Vi dro ut til Poikijärvi på fredag ettermiddag. Jeg var spent for jeg har ikke sett de nye bygningene. Bastun er ny og storstugan har blitt større da verandaen har blitt en del av stua. Dessuten har lillstugan fått nytt kjøkken. Alt var så fint!

Helgen har vært helt underbar. Vi har grillat, gått tur, støpt pynt i sement, badat bastu, suttit ved elden og tagit en øl. Jeg har sydd ett forkle til Fanny av en gammel pute og gardiner til mormor.

En av de morsommeste tingene i helgen var erfaringen av matlaging på muurikkaen. Det er en gigastor (60 cm i dia) stekhell med svakt bued bunn, den har tre ben og du plaserer den rett over elden. Den ser ut som en blanding av wok og stekpanne. Jeg elsker den virkelig! En av middagene ble kjøttgryte med sopp, paprika, bønnespirer, vannkastanjer, minimais og gul løk. Det tok ca 20 minutter over åpen eld og ble veldig veldig godt.

Jeg kan ikke skrive mye mer for jeg har så vondt i mine håndledder. Det er nok for mye tasting på laptop som har skadet meg ;)



Until next time!
Ta hand om er og nyt våren.