Når jeg blir rik skal jeg...

...ringe Cesar Millan og spørre om jeg kan få gå i lære hos honom! Sen kan jeg jobbe med hunder resten av livet. Det er så fantastisk å se et menneske som jobber med dyr på dyrenes premisser.

Jeg har hatt hund selv og brukt samme metoder for honom og skulle vilje lære meg å jobbe med alle typer hunder.

Jeg har alltid hevdet at hunden er en hund og ikke min baby. Jeg har prøvd å lære meg hvordan hunder fungerer (samme med hester for den saks skyld). Jeg har ikke menneskeliggjort hunden og det har fungert.

Garm var en omplasseringshund som kom til meg og min dåværende samboer. Han var 14 måneder gammel og av rasen Tervuren. Når jeg hentet han ble jeg selvsagt forelesket og tok han med hjem uten å vite hvem han var og hva type hund han var.

Han hadde aldrig lært å gå i bånd, han bodde i ett flott og fjongt hus på landet (gustav vasas gamle herregård utenfor Örebro) og hadde lært å gå rundt de dyrbare persiske teppene... Ute sto han i kjetting for å ikke gnage seg løs og jakte på rådyr. (Det hadde han gjort når han var unghund...)

Han ble den gangen kjøpt fordi han var vakker, ikke fordi menneksene ønsket seg en Tervuren med alt det innebærer. På den tiden var også rasen noe sønderavlet. Hundene var ofte veldig nervøse. Så jeg kom hjem med en hund som var uoppdragen og veldig propell. Men han var min og jeg elsket han.

Jeg fikk mange ganger kommentarer fra velvillige mennesker om at jeg var for streng med han, rett og slett slem mente noen. Men jeg holdt på mitt. Var han redd for å gå i trappa så gikk vi uansett. Jeg trøstet han ikke når han var urolig og "gråt" men bad han være stille. Han fikk ikke være på kjøkkenet når jeg laget mat, jeg trengte ikke å si så mye til han. Men før jeg stolte på meg selv prøvde jeg lydighetskurs uten hell.

Jeg jobbet på og fikk etterhvert veldig mye skryt for en rolig, lydig og ufattelig koselig hund. Veterinærer elsket han og var overrasket over hvor rolig han var.

Jeg har sett Cesar Millan i flere sesonger og noen ganger klarer jeg ikke å la være å gråte! Jeg griner fordi jeg er så glad; glad for at jeg hadde rett, glad for at mange hunder får hjelp med angst, stress, nervositet og glad for at det finns mennesker som vil jobbe med dyr uten å enten banke inn frykt for å få respekt eller ignorere ting som gjør hunden ille men mennesket glad.

Jeg har lest mange blogger og FB grupper der folk er anti og ikke liker CM's metoder. Men jeg bryr meg ikke. Hund er hund og i mitt hus er det jeg som er leder. Derfor hadde jeg en fantastisk hund og ikke noen problemer. Han kunne alltid stole på meg og jeg på han. Helt topp!

RIP Garm.