Igår kom jeg hjem fra jobben til en katt som kastet opp. Hun har gjort det tidligere og jeg la ikke så mye mer tanke i det. Tørket opp og fortsatte med mine bestyr.Men det fortsatte, av og til, helt in på natten. Jeg ble sovendes i stua og passet på så godt jeg kunne. Når hun begynte å mjaue og knurre skjønte jeg at noe var galt. På morgenen begynte hun å drikke igjen, men vi såg henne ikke spise, og ikke gå på do. Veterinæren sa vi måtte komme in. Det kunne være at katten har svalt noe som ikke kommer ut.
Vi fikk komme i 11 tiden, og vente på en luke i en ellers oppbooka dag. Det gikk veldig fort å få snakke med en veterinær, det ble klemt på og sjekket og spurt. Katten var noe dehydrert, noe hoven i magesekken og med seige slimhinner. Vi måtte til røntgen. Ettersom Selma var så rolig når jeg håndterte henne bestemte dem sig for at jeg skulle holde henne i røntgen slik att de ikke trengte å gi henne noen narkose eller beroligende middel. Katten oppførte seg eksemplariskt. Bilder ble tatt av mage og tarmer.
Resultatet var ikke hva noen hadde ventet seg utfra oppkast og galla. Katten hadde hele magen og tarmene fulle med mat og gass. Gass som ikke såg ut til å komme ut. Etterpå (etter andre røntgen) forklarte veterinæren att de hadde vært urolige for hennes trange bekken. At problemet kunne ligge der. Hur som helst, katten måtte overvåkes og ny røntgen skulle tas kl.13. Jeg rakk derfor å dra for å få noe å spise. Når jeg kom tilbake fikk vi dra på røntgen direkte. Samme sak igjen, flink katt som klarte å bli dratt i og plassert i riktig stilling uten å få fullstendig noia. Vi fikk mye skryt.
Bildene viste at gassen hadde klart å begynne å passere, det var altså ikke lenger helt stopp. Jeg såg også på katten at hun var litt bedre. Hun begynte å bli nysgjerrig på ting omkring henne.
Vi har fått ordinasjon om spesialfor som skal være lett fordrøyelig i noen dager nå. Nå må jeg følge med på om katten går på do. Om hun spiser og drikker. Hvis det ordner seg er det fint. Om ikke må Kent dra på ultralyd i morgen. Akkuratt nå er det vanskeligst å få Selma å spise våtforet uten å bli jaget vekke av matmonsen Sigrid. Men hun ser bedre ut. Helt klart. Jeg kan puste igjen. Stor eloge til personalen på Smådyrsklinikken og til lilla Sigrid som var med og holdt kattsøster selskap.
