Ufrivillig barnløs?

Igår kom jeg i samtale med en venninne jeg ikke har sett på mange år. Vi snakket om alt mulig og kom så inn på barn. Hun lurte på hvordan det gikk. Det hun mente var at vi har prøvd å bli gravide siden 2001. Det er for andre et sensitivt samtalsemne men jeg tar det veldig rolig. Jeg skal forklare, kanske hjelper det noen? Jeg skriver dette fra min side ikke fra meg og min mann. :) Hun trodde jeg var bitter og lei meg og ble glatt overrasket når jeg sa att allt går bra med meg. Andre hun kjenner sliter virkelig og jeg tror hun ble litt overrasket når jeg ikke kjente meg urettferdigt behandlet av ødet eller hva man nå tror på.

Jeg har vært gravid på naturlig måte men kroppen ville annerledes. Etter den første graviditeten med etterfølgende spontanabort ble det ikke flere naturlige graviditeter. Vi endte til slutt opp med IVF behandlinger som for så vidt gikk bra i legens synspunkt. Jeg ble igjen gravid etter andre førsøket men igjen ble det en naturlig avslutt på eventyret.

Etter gang nr 2 orket jeg ikke mer. All medisinering gjorde meg gal på mange måter. Jeg ble sykemeldt pga migrenelignende hodepine, jeg gråt, jeg var sinna, jeg spiste konstant og pressen drev oss nesten fra hverandre isteden for nærmre. Jeg følte at jeg konstant bad om unnskyld til min mann for å ha frest til han for absolutt ingenting.

Jeg bestemte selv at dette var siste gangen på IVF. Etter det har vi disskutert adopsjon men ikke kommet lenger enn møte med adopsjonsforening.

Jeg får ofte kommentarer som at "det er urettferdig"og "bittert" fra andre foreldre som på sin måte vil gi meg støtte. Men jeg er ikke enig. Det er ikke en selvfølge at alla skal få barn, det er ikke en menneskelig rettighet.

Men jeg mener det er en sykdomstilstand som andre og vi som sliter med dette skulle få støtte for våre medisinske kostnader. Jeg får jo dekket når jeg skal operere kneet mitt. Idrettskader blir dekket osv. Men det er en annen sak. Nå vil jeg fortelle hva jeg kjenner rundt om dette tema.

Det er ikke synd om oss som ikke kan få barn på naturlig måte. Jeg kunne aldrig bli missunnerlig på par som blir gravide, jeg ønsker ikke at venner skal være redde for å vise glede over en ny baby eller en graviditet.

Jeg husker med sorg i hjertet da min egen søster ikke turte å ringe meg for å fortelle att hun var gravid når jeg slet sånn og ikke fikk det til. Jeg ble jo sååååå glad for deres skyld! For hvem om noen kan skjønne gleden med en graviditet om ikke jeg som ønsker det kan?

Jeg har hørt barnløse par si at andre ikke bør GNI DET INN!? Men hva ville vi selve gjort om vi ble gravide? Det er jo en lykkens dag? Klart man må få være lykkelig! Allvorlig talt alltså. Vi må da kunne unne andre den lykken vi selve ønsker oss?

Jeg begynte å snakke om dette tidlig. Jeg tenkte hele tiden at om jeg er åpen med dette vil mine venner skjønne hvorfor jeg er lei meg eller hvorfor jeg regelmessig er borte fra jobb. Isteden for å lure på om jeg er allvorlig syk.

Det som også skjedde var at mange fant noen å snakke med. De hadde burit dette alene og nå kunne de komme til meg å dele erfaringer. Det er mange mange som sliter. Jeg hadde en venninne som trodde at om hun sa noe, skulle hun få sparken fra sitt jobb!! En annen som mente at mannen hennes burte gå fra henne fordi hun ikke klarte å bli gravid. Ett annet par har gjort 7-8 IVF forsøk. Det må være ufattelig psykisk slitsomt. Mest er det kvinnene i disse forhold som sliter, de blir deprimerte og fokuserer ene og alene på savnet av barn.

Livet går videre; noen har plutselig blitt gravide, noen har adoptert, andre velger å gå videre som fosterforeldre, vi har lagt alt på is en stund. Vi skal tenke hver for oss, og så finne ut hva vi vil.

For mig er familien viktigst, at den er biologisk er ikke så viktig. Jeg kan godt tenke meg å adoptere. Absolutt ikke for å redde noen, mitt ønske om familie er strengt egoistisk og ikke en ønske om å redde verden.

Men jeg kan også tenke meg å bare fortsette å være en tante/moster med masse energi når det trengs. Akkuratt nå savner jeg ikke egen familie. Jeg har mannen min og min store familie her. Jeg har venner og en merkelig frihet å gjøre vanvittige saker til tross for at jeg er voksen. Vi kan flytte til Asia i morgen om vi vill.

Og tro nå ikke jeg bare har denne tankemåten i meg naturlig. Som alt annet her i verden er inget gratis. Jeg måtte såklart jobbe med det. Men tro meg, jeg er så glad for at jeg ikke er bitter og lei meg hver eneste dag.

Send en mail om du har behov for å snakke! agnetan@gmail.com

Og hold deg for alt i verden unna fora som gir deg negative følelser. Mange ganger blir disse nettsteder et samlerom for kvinner som vil nære hverandres angst og stakkarslighet. Hvis du ikke får støtte av forumet så logg ut og gå videre!